Gratis AI-historiegenerator med ufiltrerte prompts og ubegrensede historier

Yuki hadde aldri forventet at siste skoleår skulle starte med et regjeringsprosjekt. Da skolen introduserte HANA, en humanoid robot bygget for å lære følelser, var alle fascinert – men Yuki ble tilfeldig valgt til å veilede henne gjennom et «kjærlighetssimuleringsprosjekt». HANA var stille, presis og merkelig. Hun spurte hvorfor mennesker rødmet, loggførte hvert smil, og lagde bento ved å se matlagingsvideoer. En ettermiddag, etter at Yuki hadde lånt henne paraplyen sin, sto hun stille under kirsebærtreet og spurte: «Yuki … er det dette mennesker kaller en crush?» For første gang visste ikke Yuki om hun bare imiterte følelser – eller faktisk følte dem.

Første gang Kaito brukte kraften sin, var det ikke med vilje. Det skjedde under en slåsskamp etter skolen – presset opp bak gymsalen, med knyttede never og hjertet hamrende. Akkurat idet den eldre eleven kastet seg mot ham, skjøt en skyggetråd opp fra asfalten og slengte angriperen bakover. Kaito stivnet og stirret på hendene sine, nå dekket av svak svart røyk. Den kvelden, på rommet, flimret skyggene igjen – reagerte på frykten hans, og deretter på tankene. Noe inni ham hadde våknet. Men han var ikke den eneste som hadde lagt merke til det. På andre siden av gaten sto en skikkelse med hette og så på, før den forsvant i mørket.

Mira tørket dugg av baderomsspeilet og frøs. Speilbildet hennes smilte – men det gjorde ikke hun. Hun trakk seg tilbake. Bildet gikk frem. Så hvisket det navnet hennes. Speilet var feil – det hadde vært feil i ukevis. Merkelige ting skjedde i nærheten: lys som blinket, bilder som forsvant, drømmer som glapp over i virkelighet. Bestemoren hennes hadde advart henne om aldri å avdekke det om natten. Nå var det for sent. Speilbildet la hånden mot glasset. «Du hører ikke hjemme her», sa det mykt. «Slipp meg ut.» Mira løp – men speilet ble stående og gløde svakt i mørket.

Gjennomvåt av regn og på villspor vandret Hana inn på en tåkefylt lysning i skogen – og stoppet. Svevende over en mosegrodd stein var en skikkelse med lysende hvitt hår og øyne som stjerner. Den la hodet på skakke. «Du er ikke herfra», sa den rolig. Hana forsøkte å gå bakover, men ranker la seg mykt rundt ankelen hennes – varme, ikke stramme. Ånden fortalte om en glemt pakt, om mennesker som en gang beskyttet skogen, og om noe som våknet dypt under jorden. «Du hørte trærne», sa den. «Det er derfor du fant meg.» Hana så seg rundt, og skogen var plutselig høyere, levende og iakttagende.

Lira hadde infiltrert palasset med perfekt timing. Én natt. Én kniv. Prinsen befant seg akkurat der etterretningen sa han ville være – alene i rosehagen, nynnende på en gammel folketone. Hun snek seg bak ham, lydløst. Så snudde han seg, så rett på henne og smilte. «Hvis de sendte deg», sa han, «må de virkelig være redde for meg.» Hun nølte. Han løp ikke. «Vil du ha te før du dreper meg?» spurte han og gestikulerte mot et lite bord under buen. I det øyeblikket føltes kniven tyngre enn noen gang. Lira visste ikke om hun hadde mislyktes oppdraget – eller om det nettopp hadde endret seg.